Å forvalte et fag

Som underviser er fagforvaltning et sentralt begrep for meg. Det innebærer flere ting. Det betyr slik jeg ser det at du skal ha gode håndverksmessige ferdigheter, at du skal søke ny kunnskap og innsikt og at du skal formidle din forståelse av faget gitt de kulturelle og samfunnsmessig rammene du arbeider i. Det kan sies mye om dette og vektlegging av de ulike aspektene, men det jeg er opptatt av i dette innlegget er det preget den som underviser/formidler setter på faget.

Vi ser konturene av en ny runde med nettbasert læring med de såkalte MOOCs (Massive Open Online Courses). Det er lett å se en rekke fordeler med dette. Vi vil få gode formidlere, standardisering av innhold og mulighetene for å etablere læringskollektiver i form av samarbeid mellom studenter uavhengig av institusjon. Det er imidlertid noen årsaker til å gå litt forsiktig fram. Standardisering kan føre til mangel på innovasjon og det vil innebære en utfordring som en del institusjoner ikke kommer til å takle. Jeg vil imidlertid her fokusere en litt annen problemstilling. En av mine største bekymringer i forbindelse med nettundervisning og utviklingen av verdensomspennende MOOCs er at vi kan få en slags sterilisering av fag. Med det mener jeg at faget blir tatt ut av kontekst og tradisjon. Formidleren, læreren, og det samfunnet du lever i definerer en kontekst som er viktig i fagforvaltning.

Jeg tror de fleste har det slik at når de arbeider med et eller annet, enten som fagforvaltere eller som fagutøvere, så har de implisitt eller eksplisitt en referanse til sin egen læringssituasjon i tilsvarende fagområde. Jeg har hatt gleden av å lære av en del personer som ikke nødvendigvis alle var verdens beste pedagoger, men som forvaltet sin fagkunnskap og sine holdninger til faget og fagets rolle i samfunnet på ulike måter. Denne læringen har definitivt preget mitt syn på faget i ettertid. Jeg skal bruke noen eksempler for å illustrere hva jeg mener.

Som ung hadde jeg gleden av å være student hos og etter hvert kollega på Norsk Regnesentral med to av de mest markante personene i norsk databehandlingshistorie, Kristen Nygaard og Ole Johan Dahl.

Nygaard var en person som snakket i ganske store bokstaver og satte sitt preg på de fleste forsamlinger. Han arbeidet med faget i en svært vanskelig setting i de legendariske prosjektene med de ansatte og fagbevegelsens innflytelse på styringssystemer. Mye av dette er senere kjent som den nordiske modellen. Jeg lærte ikke så mye datafag i snever forstand av dette, men jeg fikk et innblikk i holdninger og arbeidsformer som ble laget der og da. Forskjellen på aksjonsforsking og deltagende forskning ble drøftet, analysert og eksemplifisert på en måte som neppe hadde kunnet blitt formidlet via et standardisert MOOC. Dette var en nyttig og nødvendig diskusjon for oss som tilhørte den moderate delen av 68-generasjonen. I ettertid har jeg jo forstått at denne måten å tenke på er en ganske generell måte å forstå og agere på i et samfunn som vårt og at det går rett i kjernen av mange av de generelle problemstillingene vi strir med i dagens samfunn. Stikkord er pulverisering av ansvar, reduksjon av betydningen av faglighet og konsekvensene av rigorøse styrings- og kontrollsystemer. Et annet perspektiv på dette var konflikten mellom Nygaard og den svenske professoren Børje Langefors i synet på systemutvikling. Sistnevnte var talsmann for en ren matematisk informasjonsanalyse ved systemutvikling, mens Nygaards søkte etter verktøy for å realisere en reell medvirkning. Det var lærerikt å ha Langefors arbeider som hovedfagspensum samtidig som jeg var kollega med Nygaard. Et generelt systemutviklingsfag som drøftet disse perspektivene under samme hatt ville umulig kunne gi den samme innsikten.

Ole Johan Dahls minimalistiske og presise analyser av algoritmer er legendariske og hele hans framtoning understreket dette på en måte som gjør at jeg den dag i dag forsøker å spare en byte eller to hver gang jeg skriver en triviell algoritme. Men samtidig, og det er ikke uviktig i denne sammenhengen, var han en veldig hyggelig fyr som røkte pipe og likte opera.

Senere arbeidet jeg i regi av Utdanningsdepartementet sammen med en canadisk ingeniør, Les Green, med utforming av pedagogisk programvare. Han formidlet et pedagogisk syn som var svært grunnleggende forskjellig fra den Skinner-pedagogikken som var framherskende i forbindelse med IT-basert læring på 80-tallet. Han hadde skrevet en bok om dette som ikke var spesielt overbevisende, men måten han forvaltet sitt syn på faget i praksis var ekstremt klar og informativ. Jeg husker en del veiledningssesjoner der ivrige designere viste hvor du skulle klikke på skjermen for å oppnå en eller annen reaksjon. Hans spørsmål var kort og godt: «Why would I like to do that ?». Dette var i all sin enkelhet grunnlaget for en uunngåelig og nødvendig diskusjon av pedagogikken i prosjektet. Jeg oppdaget at jeg ikke hadde forstått mye av prosjektveiledning før jeg så han i aksjon.

Nå er det jo ikke alltid at fagformidling er ensidig konstruktiv og givende, men læringen kan likevel være verdifull. Min første erfaring med fagforvaltning som gjorde inntrykk var på grunnskolen. Jeg hadde en lærer som konsekvent rettet «ansikt» til «andlet» i stilene mine. Han ga ikke noen grunn for dette og jeg husker jeg var ganske forbannet. I ettertid har jeg forstått (tror jeg) at han var en av de få som tok samnorsken alvorlig på 50-tallet. Hva jeg lærte av det? Jo jeg tror at hans bidrag til min språkbevissthet var lang større enn hans bidrag til samnorskens utbredelse, og det fjernet effektivt den unge elevens tro på skolen som formidler av den nøytrale og endelige sannhet.

Et annet eksempel er når jeg som kybernetikkstudent på Universitetet i Oslo hørte på et foredrag av den legendariske professor Balchen fra daværende NTH. Balchen var en meget anerkjent og respektert fagmann med klare meninger. Jeg husker han gikk langt i sitt foredrag i å peke på at store deler av samfunnet med fordel kunne styres mer eller mindre automatisk etter reguleringstekniske modeller. Antagelig, jeg er ikke sikker, ønsket han å provosere oss. Han lykkes i den grad at det ga opphav til ganske mange diskusjoner i studentmiljøet i etterkant om forholdet mellom det teknisk optimale og det menneskelige og demokratiske, hvilket jo ikke har blitt et mindre aktuelt tema med årene.

I sum tror jeg ikke så mye på at undervisning kan være nøytral og jeg tror ikke den bør være det. Det er generelt sett to viktige prinsipper som er relevante i denne sammenhengen og som må ligge til grunn når en skal fungere som lærer eller fagforvalter.

For det første må man være ærlig om hva en kan og hva en ikke kan. Som forvalter av IT-faget i mange år har jeg ganske god samvittighet på dette punktet. Det er min erfaring at studentene har forståelse for at det er begrensninger i hva enkeltpersoner kan av faglige detaljer og at ærlighet på dette området styrker troverdigheten.

For det andre bør en være tydelig på hva man mener om ulike sider ved faget og fagets plass i samfunnet. Her har jeg vesentlig dårligere samvittighet, og det burde de fleste av oss ha. Jeg har ofte undret meg over dette. De fleste av de kollegene jeg har hatt opp gjennom årene har vært samfunnsbevisste og reflekterte personer, men har som meg, vært tilbakeholdene med å eksponere sitt syn som en del av fagforvaltningen. Den nærmeste forklaringen er trolig redselen for det man litt lettvint kan kalle «å politisere» faget. Det er jo mulig å betegne alle meninger som politiske i en eller annen forstand og vi har hatt en utvikling der skillet mellom fag og politikk har blitt større. Det har for å si det litt innfløkt blitt politisk ukorrekt å blande fag og politikk. Dette bør ikke stoppe meningsutveksling om fagets samfunnsrolle. Når jeg ser dette i perspektiv er det en faktor som har med dette å gjøre som har endret seg kraftig, og det er studentenes engasjement. Ved den institusjonen jeg kommer fra har studentene blitt lokket til å være med på trekning av en iPad for å delta i valg til sine egne demokratiske organer. Det ligner, for å si det mildt, ikke mye på den situasjonen jeg opplevde som fersk student fra landsbygda på slutten av 60-tallet. Nå sier jeg ikke dette for å legge skylden på studentene, men en kan i alle fall trygt si at studentene ikke presser på for å få til en samfunnsdebatt om faget.

Det blir et dilemma når strategiske planer for utdanningen informatikk ved de fleste institusjoner peker på informatikkfagets spesielle situasjon som premissleverandør for nesten alle andre fag, uten at dette problematiseres i en samfunnsmessig og politisk sammenheng. Dette åpner for en ganske omfattende og viktig debatt i dagens samfunn der stikkord kan være big-data, personvern, falske data, sikring av infrastruktur, og tvilsom bruk av data både i forskning og som politisk premiss. Hvor mye ansvar har vi som fagforvaltere i informatikk for dette?

Dette får jeg se nærmere på i et senere innlegg, hvis jeg får tid og gjerne noen konstuktive innspill.

Å undervise i en grenseløs verden

Vi opplever (igjen) et sterkt fokus på nettbasert læring. Dette gir grunnlag for noen refleksjoner. Mitt utgangspunkt er lang erfaring i undervisning i informatikk og beslektede fag. Dette er fag som er basert på en del grunnleggende prinsipper og begreper. Disse prinsippene og begrepene er ganske stabile men anvendelsene og betraktninger rundt disse er, for å si det mildt, svært dynamiske. Det er i dag et fag der den komponenten vi kan kalle livslang læring er helt nødvendig og vi er avhengig av å beherske internett som informasjonskilde.

Den første bølgen av nettbasert læring, eller egentlig utdanning, på 90-tallet levde av flere grunner ikke opp til de store forventningene som ble skapt. Mange av de løsningene som har røtter i denne bølgen er vel med respekt å melde ikke særlig interessante. I beste fall er de kanskje livbøyer for lærere som ikke er bekvemme med å bruke digitale verktøy. Når vi nå ser en ny bølge representert med de såkalte MOOCS (Massive Open Online Courses), er det grunn til å se nærmere på noen sider av temaet igjen. Teknologien og bruken av den tilsier at vi trolig står overfor en interessant utvikling og at vi etter hvert vil møte på en del dilemmaer som er lite debatterte.

NOU 2014:5 MOOC til Norge – Nye digitale læringsformer i høyere utdanning gir et godt øyeblikksbilde over temaet men er etter mitt syn litt utydelig når det gjelder konsekvenser og dilemmaer.

Noen antatte utviklingstrekk

Hvis MOOC blir så massivt som mange tror.

• Utdanning når ut til fler og lar seg tilpasse ulike livssituasjoner. Geografi betyr ingenting og du kan følge kurs på heltid eller deltid.
• Det vil bli billigere. I utgangspunktet ser det ut til at tilbudene er gratis og at prisen for å få en godkjent eksamen blir svært mye lavere enn kostnadene ved et studieopphold. Det er jo også mulig at vi vil se firmaer eller institusjoner som lager godkjenningstilbud basert på andre institusjoners kurs.
• Det vil bli mulig å sette sammen kompetanse på en mer fleksibel måte med å plukke kurs fra forskjellige leverandører. Dette med nye fagprofiler er en utvikling vi har sett lenge og som har fått forbløffende liten oppmerksomhet. Sherry Turkle pekte i sin bok «Life on the Screen» på dette alt på 90-tallet. Etter mitt syn er dette en bra og uunngåelig utvikling. Det er imidlertid ikke uproblematisk verken for arbeidstager, arbeidsgiver eller utdanningssystemet.
• Det er trolig uunngåelig at vi får en rekke standardiseringsinitiativ. Det er i alle fall fire mulige initiativtagere til dette.
1. Det er sannsynlig at nasjonale utdanningsmyndigheter vil søke og rasjonalisere utdanningen ved å realisere spesialiseringer der ressurser kan settes inn ett eller noen få steder på øremerkede fagdomener.
2. Det vil også være ganske rart om ikke EU vil oppfordre til standardisering og i noen grad spesialisering. Begrunnelsen vil som tidligere være ønsket om å gjøre arbeidssøkernes kompetanse sammenlignbar på tvers av landegrensene.
3. Internasjonale organisasjoner innen forskjellige fag vil kunne anbefale, rangere eller legge rammene for kurs.
4. Firmaer vil bruke kurstilfanget som basis for både sertifisering og rangering av søkere. Et godkjent kurs fra et prestisjeuniversitet vil trolig tillegges mer vekt enn et kurs fra en norsk høgskole. Det er ikke noe nytt i dette, men problemstillingen vil bli en helt annen når MOOCene med formell godkjenning blir vanlige.

Noen dilemmaer

Enkeltinstitusjoner vil måtte ta noen svært vanskelige beslutninger. Det virker på meg som det er noen relativt grunne vurderinger som råder. I hovedsak er drivkraften å få lagt ut kurs på nett, uten å tenke gjennom verken metoder, kostnader eller konsekvenser.

En del entusiaster begynner resonnementet med å snakke ned forelesninger som undervisningsform med begrunnelsen at slik har vi gjort i tusen år og nå er vi i en annen tid. Dette etterfølges pussig nok av en litt lettvint argumentasjon for å legge forelesningene på nett.

For det første undervurderes kostnadene med å gjøre noe så tilsynelatende enkelt som å legge ut en forelesning kraftig. Det er ikke bare å sette opp et kamera og la det gå. En slik lettvint holdning vil være den sikre veien til å tape den konkurransen som er uunngåelig. De store aktørene vil etter hvert gjøre dette på en måte som både i form og innhold er teknisk bra. En kollegas forsøk på å ta videodokumentasjonen alvorlig tilsier at etterproduksjon og redigering er langt mer tidskrevende enn det det er mulig å forsvare innenfor rammene av en normal arbeidstid. I hvert fall i vårt fag er det en farlig illusjon å tro at varigheten på materialet er lenger enn i beste fall 2 år.

Det neste momentet er at forelesningene i seg selv har begrenset verdi. Youtube er i dag full av videoklipp av varierende kvalitet som forklarer de forunderligste ting i varierende grad av detalj. Dersom en skal komme forbi den rene videoformidlingen må virksomheten støttes med andre virkemidler på sosiale medier. Vi må forvente at slike mekanismer vil være godt utbygd hos de tunge leverandørene, enten fordi de tilrettelegges av leverandøren selv eller fordi de organiseres av kursdeltagerne.

En av mine største bekymringer er at vi kan få en slags sterilisering av fag. For meg er dette med fagforvalting et sentralt begrep. Det innebærer at faget må sees både i kulturelle og samfunnsmessig rammer og det må sees i lys av de personene som er forvaltere. Jeg skal komme tilbake til dette i en senere blogg.

Hva i all verden skal vi gjøre

Noen punkter jeg tror er viktige:

• Målgruppa med kursene må defineres klart og eksplisitt. Skal vi lage et kurs for hele verden, for Norge eller for østfoldinger som skal slippe å gå på forelesning.
• Kvaliteten må stå i første rekke. Det er utrolig enkelt å skaffe seg et dårlig rykte, og det er nesten umulig å rette det opp. Vi må ikke falle i den samme fallgropa som vi til dels har gjort i den vanlige undervisningen: Kvaliteten og kravene justeres for å tilpasses en studentgruppe som er lite målbevisste og dårlig trent i egen læring. En digital satsing kan være en metode for å redefinere kvalitetsnivået.
• Koplingen mellom faget og synspunktene og holdningene til den som forvalter det må være tydelige.
• Det må sikres en digital infrastruktur som støtter virksomheten i form av fora for diskusjon, spørsmål, kommentarer og selvtester. Denne infrastrukturen må bygges på allmenne verktøy, ikke gamle «læringssystemer» fra forrige generasjon.
• Vi må være veldig tydelige på hva dette koster og villige til å ta kostnadene. Dette er ikke gratis.