Å undervise i en grenseløs verden

Vi opplever (igjen) et sterkt fokus på nettbasert læring. Dette gir grunnlag for noen refleksjoner. Mitt utgangspunkt er lang erfaring i undervisning i informatikk og beslektede fag. Dette er fag som er basert på en del grunnleggende prinsipper og begreper. Disse prinsippene og begrepene er ganske stabile men anvendelsene og betraktninger rundt disse er, for å si det mildt, svært dynamiske. Det er i dag et fag der den komponenten vi kan kalle livslang læring er helt nødvendig og vi er avhengig av å beherske internett som informasjonskilde.

Den første bølgen av nettbasert læring, eller egentlig utdanning, på 90-tallet levde av flere grunner ikke opp til de store forventningene som ble skapt. Mange av de løsningene som har røtter i denne bølgen er vel med respekt å melde ikke særlig interessante. I beste fall er de kanskje livbøyer for lærere som ikke er bekvemme med å bruke digitale verktøy. Når vi nå ser en ny bølge representert med de såkalte MOOCS (Massive Open Online Courses), er det grunn til å se nærmere på noen sider av temaet igjen. Teknologien og bruken av den tilsier at vi trolig står overfor en interessant utvikling og at vi etter hvert vil møte på en del dilemmaer som er lite debatterte.

NOU 2014:5 MOOC til Norge – Nye digitale læringsformer i høyere utdanning gir et godt øyeblikksbilde over temaet men er etter mitt syn litt utydelig når det gjelder konsekvenser og dilemmaer.

Noen antatte utviklingstrekk

Hvis MOOC blir så massivt som mange tror.

• Utdanning når ut til fler og lar seg tilpasse ulike livssituasjoner. Geografi betyr ingenting og du kan følge kurs på heltid eller deltid.
• Det vil bli billigere. I utgangspunktet ser det ut til at tilbudene er gratis og at prisen for å få en godkjent eksamen blir svært mye lavere enn kostnadene ved et studieopphold. Det er jo også mulig at vi vil se firmaer eller institusjoner som lager godkjenningstilbud basert på andre institusjoners kurs.
• Det vil bli mulig å sette sammen kompetanse på en mer fleksibel måte med å plukke kurs fra forskjellige leverandører. Dette med nye fagprofiler er en utvikling vi har sett lenge og som har fått forbløffende liten oppmerksomhet. Sherry Turkle pekte i sin bok «Life on the Screen» på dette alt på 90-tallet. Etter mitt syn er dette en bra og uunngåelig utvikling. Det er imidlertid ikke uproblematisk verken for arbeidstager, arbeidsgiver eller utdanningssystemet.
• Det er trolig uunngåelig at vi får en rekke standardiseringsinitiativ. Det er i alle fall fire mulige initiativtagere til dette.
1. Det er sannsynlig at nasjonale utdanningsmyndigheter vil søke og rasjonalisere utdanningen ved å realisere spesialiseringer der ressurser kan settes inn ett eller noen få steder på øremerkede fagdomener.
2. Det vil også være ganske rart om ikke EU vil oppfordre til standardisering og i noen grad spesialisering. Begrunnelsen vil som tidligere være ønsket om å gjøre arbeidssøkernes kompetanse sammenlignbar på tvers av landegrensene.
3. Internasjonale organisasjoner innen forskjellige fag vil kunne anbefale, rangere eller legge rammene for kurs.
4. Firmaer vil bruke kurstilfanget som basis for både sertifisering og rangering av søkere. Et godkjent kurs fra et prestisjeuniversitet vil trolig tillegges mer vekt enn et kurs fra en norsk høgskole. Det er ikke noe nytt i dette, men problemstillingen vil bli en helt annen når MOOCene med formell godkjenning blir vanlige.

Noen dilemmaer

Enkeltinstitusjoner vil måtte ta noen svært vanskelige beslutninger. Det virker på meg som det er noen relativt grunne vurderinger som råder. I hovedsak er drivkraften å få lagt ut kurs på nett, uten å tenke gjennom verken metoder, kostnader eller konsekvenser.

En del entusiaster begynner resonnementet med å snakke ned forelesninger som undervisningsform med begrunnelsen at slik har vi gjort i tusen år og nå er vi i en annen tid. Dette etterfølges pussig nok av en litt lettvint argumentasjon for å legge forelesningene på nett.

For det første undervurderes kostnadene med å gjøre noe så tilsynelatende enkelt som å legge ut en forelesning kraftig. Det er ikke bare å sette opp et kamera og la det gå. En slik lettvint holdning vil være den sikre veien til å tape den konkurransen som er uunngåelig. De store aktørene vil etter hvert gjøre dette på en måte som både i form og innhold er teknisk bra. En kollegas forsøk på å ta videodokumentasjonen alvorlig tilsier at etterproduksjon og redigering er langt mer tidskrevende enn det det er mulig å forsvare innenfor rammene av en normal arbeidstid. I hvert fall i vårt fag er det en farlig illusjon å tro at varigheten på materialet er lenger enn i beste fall 2 år.

Det neste momentet er at forelesningene i seg selv har begrenset verdi. Youtube er i dag full av videoklipp av varierende kvalitet som forklarer de forunderligste ting i varierende grad av detalj. Dersom en skal komme forbi den rene videoformidlingen må virksomheten støttes med andre virkemidler på sosiale medier. Vi må forvente at slike mekanismer vil være godt utbygd hos de tunge leverandørene, enten fordi de tilrettelegges av leverandøren selv eller fordi de organiseres av kursdeltagerne.

En av mine største bekymringer er at vi kan få en slags sterilisering av fag. For meg er dette med fagforvalting et sentralt begrep. Det innebærer at faget må sees både i kulturelle og samfunnsmessig rammer og det må sees i lys av de personene som er forvaltere. Jeg skal komme tilbake til dette i en senere blogg.

Hva i all verden skal vi gjøre

Noen punkter jeg tror er viktige:

• Målgruppa med kursene må defineres klart og eksplisitt. Skal vi lage et kurs for hele verden, for Norge eller for østfoldinger som skal slippe å gå på forelesning.
• Kvaliteten må stå i første rekke. Det er utrolig enkelt å skaffe seg et dårlig rykte, og det er nesten umulig å rette det opp. Vi må ikke falle i den samme fallgropa som vi til dels har gjort i den vanlige undervisningen: Kvaliteten og kravene justeres for å tilpasses en studentgruppe som er lite målbevisste og dårlig trent i egen læring. En digital satsing kan være en metode for å redefinere kvalitetsnivået.
• Koplingen mellom faget og synspunktene og holdningene til den som forvalter det må være tydelige.
• Det må sikres en digital infrastruktur som støtter virksomheten i form av fora for diskusjon, spørsmål, kommentarer og selvtester. Denne infrastrukturen må bygges på allmenne verktøy, ikke gamle «læringssystemer» fra forrige generasjon.
• Vi må være veldig tydelige på hva dette koster og villige til å ta kostnadene. Dette er ikke gratis.