Å forvalte et fag

Som underviser er fagforvaltning et sentralt begrep for meg. Det innebærer flere ting. Det betyr slik jeg ser det at du skal ha gode håndverksmessige ferdigheter, at du skal søke ny kunnskap og innsikt og at du skal formidle din forståelse av faget gitt de kulturelle og samfunnsmessig rammene du arbeider i. Det kan sies mye om dette og vektlegging av de ulike aspektene, men det jeg er opptatt av i dette innlegget er det preget den som underviser/formidler setter på faget.

Vi ser konturene av en ny runde med nettbasert læring med de såkalte MOOCs (Massive Open Online Courses). Det er lett å se en rekke fordeler med dette. Vi vil få gode formidlere, standardisering av innhold og mulighetene for å etablere læringskollektiver i form av samarbeid mellom studenter uavhengig av institusjon. Det er imidlertid noen årsaker til å gå litt forsiktig fram. Standardisering kan føre til mangel på innovasjon og det vil innebære en utfordring som en del institusjoner ikke kommer til å takle. Jeg vil imidlertid her fokusere en litt annen problemstilling. En av mine største bekymringer i forbindelse med nettundervisning og utviklingen av verdensomspennende MOOCs er at vi kan få en slags sterilisering av fag. Med det mener jeg at faget blir tatt ut av kontekst og tradisjon. Formidleren, læreren, og det samfunnet du lever i definerer en kontekst som er viktig i fagforvaltning.

Jeg tror de fleste har det slik at når de arbeider med et eller annet, enten som fagforvaltere eller som fagutøvere, så har de implisitt eller eksplisitt en referanse til sin egen læringssituasjon i tilsvarende fagområde. Jeg har hatt gleden av å lære av en del personer som ikke nødvendigvis alle var verdens beste pedagoger, men som forvaltet sin fagkunnskap og sine holdninger til faget og fagets rolle i samfunnet på ulike måter. Denne læringen har definitivt preget mitt syn på faget i ettertid. Jeg skal bruke noen eksempler for å illustrere hva jeg mener.

Som ung hadde jeg gleden av å være student hos og etter hvert kollega på Norsk Regnesentral med to av de mest markante personene i norsk databehandlingshistorie, Kristen Nygaard og Ole Johan Dahl.

Nygaard var en person som snakket i ganske store bokstaver og satte sitt preg på de fleste forsamlinger. Han arbeidet med faget i en svært vanskelig setting i de legendariske prosjektene med de ansatte og fagbevegelsens innflytelse på styringssystemer. Mye av dette er senere kjent som den nordiske modellen. Jeg lærte ikke så mye datafag i snever forstand av dette, men jeg fikk et innblikk i holdninger og arbeidsformer som ble laget der og da. Forskjellen på aksjonsforsking og deltagende forskning ble drøftet, analysert og eksemplifisert på en måte som neppe hadde kunnet blitt formidlet via et standardisert MOOC. Dette var en nyttig og nødvendig diskusjon for oss som tilhørte den moderate delen av 68-generasjonen. I ettertid har jeg jo forstått at denne måten å tenke på er en ganske generell måte å forstå og agere på i et samfunn som vårt og at det går rett i kjernen av mange av de generelle problemstillingene vi strir med i dagens samfunn. Stikkord er pulverisering av ansvar, reduksjon av betydningen av faglighet og konsekvensene av rigorøse styrings- og kontrollsystemer. Et annet perspektiv på dette var konflikten mellom Nygaard og den svenske professoren Børje Langefors i synet på systemutvikling. Sistnevnte var talsmann for en ren matematisk informasjonsanalyse ved systemutvikling, mens Nygaards søkte etter verktøy for å realisere en reell medvirkning. Det var lærerikt å ha Langefors arbeider som hovedfagspensum samtidig som jeg var kollega med Nygaard. Et generelt systemutviklingsfag som drøftet disse perspektivene under samme hatt ville umulig kunne gi den samme innsikten.

Ole Johan Dahls minimalistiske og presise analyser av algoritmer er legendariske og hele hans framtoning understreket dette på en måte som gjør at jeg den dag i dag forsøker å spare en byte eller to hver gang jeg skriver en triviell algoritme. Men samtidig, og det er ikke uviktig i denne sammenhengen, var han en veldig hyggelig fyr som røkte pipe og likte opera.

Senere arbeidet jeg i regi av Utdanningsdepartementet sammen med en canadisk ingeniør, Les Green, med utforming av pedagogisk programvare. Han formidlet et pedagogisk syn som var svært grunnleggende forskjellig fra den Skinner-pedagogikken som var framherskende i forbindelse med IT-basert læring på 80-tallet. Han hadde skrevet en bok om dette som ikke var spesielt overbevisende, men måten han forvaltet sitt syn på faget i praksis var ekstremt klar og informativ. Jeg husker en del veiledningssesjoner der ivrige designere viste hvor du skulle klikke på skjermen for å oppnå en eller annen reaksjon. Hans spørsmål var kort og godt: «Why would I like to do that ?». Dette var i all sin enkelhet grunnlaget for en uunngåelig og nødvendig diskusjon av pedagogikken i prosjektet. Jeg oppdaget at jeg ikke hadde forstått mye av prosjektveiledning før jeg så han i aksjon.

Nå er det jo ikke alltid at fagformidling er ensidig konstruktiv og givende, men læringen kan likevel være verdifull. Min første erfaring med fagforvaltning som gjorde inntrykk var på grunnskolen. Jeg hadde en lærer som konsekvent rettet «ansikt» til «andlet» i stilene mine. Han ga ikke noen grunn for dette og jeg husker jeg var ganske forbannet. I ettertid har jeg forstått (tror jeg) at han var en av de få som tok samnorsken alvorlig på 50-tallet. Hva jeg lærte av det? Jo jeg tror at hans bidrag til min språkbevissthet var lang større enn hans bidrag til samnorskens utbredelse, og det fjernet effektivt den unge elevens tro på skolen som formidler av den nøytrale og endelige sannhet.

Et annet eksempel er når jeg som kybernetikkstudent på Universitetet i Oslo hørte på et foredrag av den legendariske professor Balchen fra daværende NTH. Balchen var en meget anerkjent og respektert fagmann med klare meninger. Jeg husker han gikk langt i sitt foredrag i å peke på at store deler av samfunnet med fordel kunne styres mer eller mindre automatisk etter reguleringstekniske modeller. Antagelig, jeg er ikke sikker, ønsket han å provosere oss. Han lykkes i den grad at det ga opphav til ganske mange diskusjoner i studentmiljøet i etterkant om forholdet mellom det teknisk optimale og det menneskelige og demokratiske, hvilket jo ikke har blitt et mindre aktuelt tema med årene.

I sum tror jeg ikke så mye på at undervisning kan være nøytral og jeg tror ikke den bør være det. Det er generelt sett to viktige prinsipper som er relevante i denne sammenhengen og som må ligge til grunn når en skal fungere som lærer eller fagforvalter.

For det første må man være ærlig om hva en kan og hva en ikke kan. Som forvalter av IT-faget i mange år har jeg ganske god samvittighet på dette punktet. Det er min erfaring at studentene har forståelse for at det er begrensninger i hva enkeltpersoner kan av faglige detaljer og at ærlighet på dette området styrker troverdigheten.

For det andre bør en være tydelig på hva man mener om ulike sider ved faget og fagets plass i samfunnet. Her har jeg vesentlig dårligere samvittighet, og det burde de fleste av oss ha. Jeg har ofte undret meg over dette. De fleste av de kollegene jeg har hatt opp gjennom årene har vært samfunnsbevisste og reflekterte personer, men har som meg, vært tilbakeholdene med å eksponere sitt syn som en del av fagforvaltningen. Den nærmeste forklaringen er trolig redselen for det man litt lettvint kan kalle «å politisere» faget. Det er jo mulig å betegne alle meninger som politiske i en eller annen forstand og vi har hatt en utvikling der skillet mellom fag og politikk har blitt større. Det har for å si det litt innfløkt blitt politisk ukorrekt å blande fag og politikk. Dette bør ikke stoppe meningsutveksling om fagets samfunnsrolle. Når jeg ser dette i perspektiv er det en faktor som har med dette å gjøre som har endret seg kraftig, og det er studentenes engasjement. Ved den institusjonen jeg kommer fra har studentene blitt lokket til å være med på trekning av en iPad for å delta i valg til sine egne demokratiske organer. Det ligner, for å si det mildt, ikke mye på den situasjonen jeg opplevde som fersk student fra landsbygda på slutten av 60-tallet. Nå sier jeg ikke dette for å legge skylden på studentene, men en kan i alle fall trygt si at studentene ikke presser på for å få til en samfunnsdebatt om faget.

Det blir et dilemma når strategiske planer for utdanningen informatikk ved de fleste institusjoner peker på informatikkfagets spesielle situasjon som premissleverandør for nesten alle andre fag, uten at dette problematiseres i en samfunnsmessig og politisk sammenheng. Dette åpner for en ganske omfattende og viktig debatt i dagens samfunn der stikkord kan være big-data, personvern, falske data, sikring av infrastruktur, og tvilsom bruk av data både i forskning og som politisk premiss. Hvor mye ansvar har vi som fagforvaltere i informatikk for dette?

Dette får jeg se nærmere på i et senere innlegg, hvis jeg får tid og gjerne noen konstuktive innspill.